24.11.17 fredag

I dag kan dette treet være et symbol på hvordan jeg føler meg.

Jeg føler at jeg har dype røtter, har en solid stamme og er frodig.  

FullSizeRender.jpg

Denne vandringen gir meg en følelse av ro. Jeg vandrer nå her alene og er prisgitt de valgene jeg tar. Hvor jeg skal sove, hvor langt jeg skal gå og hva jeg skal spise. Jeg har egentlig kun primærbehov å ta hensyn til og akkurat nå kjennes det godt. 

FullSizeRender.jpg

Samtidig kan følelsen av hvor skjørt det hele er dukke opp. Spesielt der hvor jeg opplever mye trafikk og støy. Eller rett og slett mistet oversikten over hvor jeg er. Kart og terreng passer liksom ikke sammen.

Jeg blir da varsom for omgivelsene rundt. Hver liten bevegelse blir observert. Det gjør meg sliten av å være så tilstede hele tiden. 

Noen ganger tar jeg meg i å sukke tungt og tvinge meg selv til å fokusere på pusten for å lande i meg selv igjen.  

FullSizeRender.jpg

Det er på slike dager det er godt å trekke inn i en kirke hvor jeg kan føle stillheten. Tårene sitter løst da.  Samtidig så er jeg blitt overrasket over hvor jevnt godt humør jeg har. Jeg klarer å fokusere på det som er positivt og det gir styrke. 

FullSizeRender.jpg

Naturen er et annet sted som gir meg den samme roen. Den trauste og solide naturen. 

FullSizeRender.jpg

 Jeg vil fremheve er hvor viktig støtten og hjelpen jeg får underveis.

Via Romea Germanica er en aktiv organisasjon med kontaktpersoner i både i Norge, Tyskland, Østerrike og Italia. Dette nettverket har hele veien bistått og hjulpet meg frem. 

Det er mange som følger meg på bloggen min og som gir meg flotte tilbakemeldinger. Alle disse «Heia ropene» gir meg en følelse av at jeg ikke går denne vandringen helt alene.

Dere er mange som er med meg og det takker jeg for.  

FullSizeRender.jpg

Da er det bare for meg å «flyte» videre.🙏 Snart er målet nådd og da......